Fra Raspberry Pi til mikronett: ti år hos Fruittuin van West

For ti år siden hengte jeg opp en Raspberry Pi i et sikringsskap i Amsterdam. Ingen produktplan, intet veikart — det fantes en virksomhet med et praktisk problem, og jeg ville løse det med det som var for hånden: releer og ledninger på en treplate, en liten datamaskin som webserver ved siden av.

Den virksomheten er Fruittuin van West: en økologisk fruktgård i utkanten av Amsterdam der kafé, butikk, kjøling, sikorídyrking og en bolig deler samme tun. På papiret er det fem separate forbrukere. I praksis er det ett energisystem: der kjølingen avgir varme, vokser sikoríen på den restvarmen, og det den ene bygningen har til overs, kan den andre bruke.

Den sammenhengen ser man først når man har alle lagene i egne hender. Gjennom årene har jeg lagt rørene der, bygget fordelerne, koblet elektroen og skrevet styringen. Ikke fordi alt må gjøres av én person, men fordi de interessante problemene sitter nøyaktig i skjøtene: mellom maskinteknikk og elektro, mellom installasjon og programvare. Den som bare jobber i ett lag, ser aldri skjøten.

Treplaten med releer er for lengst byttet ut. Det som henger der nå, er Homer EMS: egenutviklede kretskort som måler og styrer, programvare som kjører helt lokalt. Systemet lader gårdens gaffeltruck og golfbiler i døgnets billigste timer — strømprisen varierer time for time, og en gaffeltruck bryr seg ikke om når den lader, så lenge den står klar i det øyeblikket arbeidet begynner.

Neste steg står klart: fire hundre solcellepaneler og store batterier, styrt av det samme systemet. Da er tunet ikke lenger en samling nettilkoblinger, men et mikronett som selv produserer, lagrer og bruker smart.

Ti år i daglig drift er en strengere test enn noen demo. I løpet av de årene har ting gått i stykker, vært feiljustert og blitt bygget på nytt — og det er nettopp der et system kommer fra som man tør å stole på. Bevis i stedet for løfter.